En scootertur.

Det gjaldt å kle seg mest mulig vindtett. Fordi vi hadde flyttet til Trondheim et par år før, var det blitt anskaffet skikkelig regntøy, den litt kraftige grønnsvarte typen mange kanskje husker som tunge og klamme. Men de holdt været ute og var, sammen med gummistøvler, de mest egnede og tilgjengelige plaggene for den planlagte turen fra Trondheim til Hamar og tilbake på vår 63-modell Vespa 125.

Det var sommeren 1972. Doningen var i brukbar stand, kjøpt for 500 kroner tidlig på våren samme året av en student som trengte penger. Hjelmen min, det vi i dag vil kalle en halvhjelm, var vunnet i en konkurranse i bladet Det Nye noen år tidligere. Frua måtte nøye seg med en enklere variant.

Det bar sørover med friskt mot og ungdommelig optimisme. Første ufrivillige stopp kom like sør for Oppdal. Der var det veiarbeid. Baktung scooter og lite forhjul viste seg å være en dårlig kombinasjon på Statens Vegvesens løsgrus. Velten var udramatisk. Uten skader på verken folk eller kjøretøy kunne vi kjøre videre, riktignok med regntøy som ikke var så værtett lenger.

På Dombås fant vi ei hyggelig dame som hadde satt opp ei papplate med ”ROM” på portstolpen. Vi sov godt den natta.

Jeg husker at det var mye lukt nedover Gudbrandsdalen. Men best husker jeg nok Vinstra. Det var der, på Norol-stasjonen, den andre ufrivillige stoppen kom. Heldigvis var det clutch-vaieren som røk, det var det eneste jeg hadde av reservedeler i rommet i bobla. Jeg plundra ganske lenge, med plutselig fant jeg det riktige grepet og vaieren smatt på plass.

Vi hadde en herlig sommerferie i Hamar.

Returen ble planlagt som en eneste lang dagsetappe. Det lokket en fest hos gode venner i Trondheim, så det var bare å legge i vei. Vi dro Østerdalen denne gangen. Få steder kan en vel få så mye furu på nært hold som på tohjuling i dette dalføret. I perfekt kjørevær passerte vi Rena, Tynset og Kvikne og alle de andre stedene langs ruta.

Også nå ble det en ufrivillig stopp. De som har kjørt E6 gjennom Melhus vet at det like nord for sentrum er ei bru over jernbanen. De vet også at det er en ganske krapp venstresving rett før brua og at det også går en bygdevei rett fram. Og de som kjører på to hjul vet at det nesten ikke hjelper å dra det en orker hvis ikke passasjeren er med på at vi skal gjennom en sving. Frua så nok bare bygdeveien. Så var det da også hun som traff en av de digre skruehodene i autovernet med høyrekneet. Distriktslegen, som bodde bare hundre meter unna, plastra så godt han kunne og tilbød drosje til Trondheim. Vi avslo.

Vi hadde mye å fortelle på festen den kvelden.

Et par år senere ble Vespaen solgt for 500 kroner av en student som trengte penger. Angeren har aldri sluppet taket.

Hilsen Stein Hansen